Skandinavia er i dag er del av Den eurasiske platen som strekker seg fra Svalbard til Spania i atlanterhavsområdet og helt bort til Himalaya (hvor den kolliderer med Den indiske platen) og Stillehavet. I Norge blir vi ikke plaget av store jordskjelv eller ødeleggende vulkanutbrudd.
Skandinavia er i dag er del av Den eurasiske platen som strekker seg fra Svalbard til Spania i atlanterhavsområdet og helt bort til Himalaya (hvor den kolliderer med Den indiske platen) og Stillehavet.
I Norge blir vi ikke plaget av store jordskjelv eller ødeleggende vulkanutbrudd. Det er fordi vi befinner oss langt unna alle plategrensene. Men hvis du mener dagens geologiske prosesser er litt kjedelige, var de i alle fall ikke det i Jordens tidlige historie.
Gjennom en lang periode i paleozoikum var Skandinavia del av en ganske liten kontinentplate som er gitt navnet Baltika. Baltika (som var brutt opp fra urtidskontinentet Rodinia) var atskilt fra andre kontinenter av store havområder, bl.a. Iapetushavet mellom Baltika og Laurentia (Nord-Amerika, Grønland, Skottland og nordlige Irland) og Tornquistsjøen mellom Baltika og Avalonia (de sørlige delene av England/Irland samt deler av Vest-Europa).
Fordelingen mellom kontinenter og havområder eller platetektonikk spilte også en rolle angående utviklingen av livet på jorden. Dette ser vi tydelig i tidlig ordovicium ved at trilobitter fra Skandinavia (Baltika) er forskjellige fra de vi finner fra Nord Amerika og Afrika.
Gjennom ordovicisk tid ble Tornquist havbunnskorpe skjøvet under det lille kontinentet Avalonia (subduksjon), og dermed oppstod en kjede av store vulkaner i England (omkring 455 millioner år gamle). Vulkanene var sannsynligvis årsak til at hele Sør-Skandinavia (inkludert Oslo) ble dekket av et tykt askelag (opp til to meter) som strakte seg så lang østover som St. Petersburg i Russland. Askelagene finner vi som tynne leirlag (bentonitt) innimellom ordoviciske kalksteiner.
Baltika og Avalonia kolliderte for omkring 440 millioner år siden (tidlig silur), men dette var en 'bløt' kollisjon og kan ikke sammenlignes med kollisjonen mellom Baltika og Laurentia for omtrent 425 millioner år siden (midtre silur). Den siste kollisjonen resulterte i Den kaledonske fjellkjeden som strakte seg fra østkysten av nord Amerika via de britiske øyer, Skandinavia, Grønland og så lang nord som Svalbard.
I silur ble deler av Den baltiske platen (Vestlandet) presset ned under Laurentia (Grønland) til store dyp, kanskje 100 kilometer - noe som burde ta pusten fra selv en bergenser. Samtidig ble bergarter skjøvet over Norge (skyvedekker), og mange av de bergartene vi har i Norge i dag, for eksempel omvandlede gneiser på Vestlandet, er et direkte resultat av denne siste kollisjonen. Skyvedekkene inneholder blant annet bergarter fra Baltika, omvandlede basalter fra det tidligere Iapetushavet samt bergarter fra Laurentia. Fjellkjeden er senere erodert ned, men restene av fjellkjeden kan vi se langs hele kysten av Norge på grunn av senere landhevning og erosjon.
I silurtiden lå Sør-Norge på lave sørlige breddegrader og Tromsø lå ved ekvator. Klimaet var derfor langt mer behagelig enn i dag. Korallrev på Gotland i Sverige bevart fra denne tiden gjenspeiler de klimatiske forskjellene.
Oppdatert: 15.01.2008 09:37
av Alf Kvassheim
