Professor Yngve Kristoffersen etterspør i dette innlegget hvor det er blitt av innovasjonen i det marine geofagmiljøet ved universitetene, og om holdningene hos forskerne og på ledernivåene er riktige.
Geofagmiljøet i norsk petroleumsindustri er konkurransedyktig internasjonalt på grunn av faglig dyktighet og ikke minst innovasjon. Dette miljøet består av personer som i de fleste tilfeller har fått sin grunnopplæring på universitetene. I sin påfølgende arbeidssituasjon blomstrer enkelte opp og viser stor evne til å gå nye veier. Denne løpende innovasjonsprosessen genererer "cutting edge" leteteknologi og nye verdier.
Tilbake på universitetene sitter professorene som representerer toppen av kunnskapspyramiden i samfunnet, og her burde man kanskje ha forventninger? Hvis vi begrenser oss til det marine geofagmiljøet ved universitetene, er imidlertid realitetene en tilstand som dessverre best karakteriseres av permanent idéfattigdom.
Karakteristisk for geoforskningen som har vært drevet og drives med de tre havgående norske forskningsfartøyene (G.O.Sars, Håkon Mosby og Jan Mayen) har vært problemstillinger med hovedvekt på kartlegging/oppmåling av morfologi, stratigrafi og skorpestruktur. Vi har lest brosjyrer, kjøpt utstyr og målt i årtier etter årtier. Tanker omkring forbedring av undersøkelsesmetodikk har vært ubetydelig eller fraværende. Går man ut og måler eller tar prøver fra havbunnen i et område som tidligere ikke har vært undersøkt, kan man vanskelig unngå å finne noe nytt som kan bidra til bedre geologisk forståelse og gi en publikasjon. Men når det norske universitetsmiljøet har kjørt samme løpet i femti år, er det grunn til å stille spørsmålet: Er det ikke ved universitetene at man skal lage "kokebøker" - ikke bare lese "kokebøker"? Hvor er innovasjonen? Teknologien som maringeologene benytter til å ta sedimentkjerner fra havbunnen er den samme som eksisterte da pioneren Hans Holtedahl ble født - i mellomtiden har menneskene vært på månen. Vi har hvert år de siste 15 år drevet skorpeundersøkelser med havbunnsseismografer om og om igjen over samme lest. Vi kjøper villig teknologi som kommer på markedet flere år etter at våre internasjonale kollegaer har bidratt til utviklingen, og drar stolt ut og måler videre. Våre ledere sier vi skal bli ledende, men det er uklart på hva?
Med NTNU-miljøet som et hederlig unntak og et eksperiment ved Universitetet i Tromsø med enkel kabel for 3D-seismikk og Selcore-prøvetakeren ved Universitetet i Bergen, viser det marine geofagmiljøet ved de norske universitetene en graverende mangel på forståelse for betydningen av innovasjon i forskningsmetodikk og teknologi. Veien mot internasjonalt nivå er ikke kun rutinemessig prosjektproduksjon slik tankegangen synes å være i dag. Det er symptomatisk for holdningen når det første patentet (geologisk prøvetaker) ved Institutt ved geovitenskap, Universitetet i Bergen blir møtt av en nedlatende bemerkning med antydning om at ...."vi skal ikke drive produktutvikling".
Vi burde i høyeste grad være interessert i å forbedre teknologien som kan bidra til kvaliteten av vår forskning. De som arbeider med teoretiske problemstillinger må hele tiden være innovative, kun i få tilfeller kan samme metode benyttes på ulike problemstillinger. I anvendt forskning derimot, kan man holde på i dekader med samme opplegget bare man forflytter seg litt geografisk. Risikoen for kritiske bemerkninger er ubetydelig fordi alle kolleger benytter samme filosofi.
Mer innovasjon er absolutt nødvendig for å bringe marin geoforskning videre. Norsk marin geoforskning har i dag mer karakter av akademisk plankekjøring enn innovativ forskning - for å bruke en spissformulering. Det mangler ikke på ressurser, men helst på holdninger hos den enkelte forsker og kanskje spesielt på ledernivå.
Oppdatert: 28.04.2008 11:15
av Alf Kvassheim
Klikk for nedlasting
Invitasjon
