To ”gamle gubber” som gjennom hele karrieren har tråkket i fjellet og hakket på stein ser seg tilbake og mimrer litt over arbeidsformen til en utdøende rase som kalles feltgeologer.
Ingvar Lindahl og Lars Petter Nilsson, Norges geologiske undersøkelse
En tidlig høstdag i 2000 sto vi to litt ”forslitte” berggrunnsgeologer på fjellryggen Ridoalggičohkka inne ved svenskegrensen, sørøst for Linnajavri, i Hamarøy kommune i Nordland. I den sterke østavinden skuet vi ut over det vi umiddelbart forstod dreide seg om uvanlig store og i all hovedsak ukjente forekomster av talkrik kleberstein. Vi var overveldet.
På eget initiativ foretok vi denne rekognoseringsturen for snart elleve år siden. Til fots og med tunge ryggsekker vandret vi inn i det karrige fjellområdet lengst inn mot svenskegrensen. Turen var lang og landskapet var tungt å gå i, fordi vi måtte ta oss fram på tvers av benkingen, samt at vi måtte opp 600 høydemeter, delvis over en bratt snøbre. Allerede på den første nedstigningen var ryggsekkene tunge av stein.
Etter denne første korte og heftige feltbefaringen, fulgte flere somre med omfattende prøvetaking, detaljkartlegging og oppmåling, etter hvert også kartlegging av berggrunnen rundt disse. Sakte, men sikkert forstod vi at også den omkringliggende berggrunnen var en minst like stor geologisk sensasjon som de ekstraordinære volumene med klebersteinen (GEO 07/2010; ”Geologisk ressurs & Akademisk godbit”).
Det vi hadde funnet, i tillegg til kleberstein, var like store mengder med ofiolittiske basalter og komatiiter. Og nesten alt sammen er utviklet som putelava. Dels er de to lavatypene skarpt adskilt i separate dekker, og dels opptrer de side om side med hverandre. En liten skjærsone med høye gull-, sølv- og palladiumgehalter inne i en av klebersteinsforekomstene er en av de mange spektakulære ingrediensene i dette rent ut unike ofiolittkomplekset (om ofiolitter, se også GEO 07/2010; ”En reise til Jordens indre”).
De påfølgende sesongene førte til en ny vår for oss gamle geologgubber. Hver eneste feltsesong har vi gjort nye, interessante geologiske oppdagelser. I et område med lite vegetasjon har det vært mulig å studere de geologiske prosessene i detalj, ta på de forskjellige omvandlingsfrontene for klebersteinen, spise maten og drikke kaldt fjellvann sittende på gjennomrustede hydrotermale kokepunkter i putelava, føle forvitringen av ofiolitt-fragmentene, samt finkikke på de konglomeratiske og pyroklastiske lagene. Det har med andre ord vært en fin tid med mye fag, enda mer friluftsliv og gammeldags feltarbeid i en ny tid.
Det er mye natur i den nordlige landsdelen, kanskje spesielt i Nordland, og det er mye vær i fjellet, sent i august og tidlig i september. Det er da det passer best å gjøre feltarbeid, for på denne tiden er det meste av snøen og isen borte. De dramatiske skiftningene i været gir imidlertid mange mektige naturopplevelser. Noen få ganger har vi gledet oss over kortbuksevær og badetemperatur i vann som ligger 700 m o.h.
Den varmeste sommeren i Nordland på 160 år var i 2002, ble det sagt, men overgangen til vind med regn og sludd kom ikke desto mindre i løpet av én eneste natt. Andre ganger har det vært full storm med horisontalt regn og snø. ”Men vi ”sto’ han av”, som humoristen Arthur Arntsen sa på sin folkelige måte.
Rett før storstormen i begynnelsen av september 2005, la vi på 400 kg ekstra med stein langs kanten av lavvoen vår slik at den ikke skulle havne langt inne i Sverige. Et markant trykkfall på barometeret hadde varslet oss. Ett utstyrstelt gikk likevel tapt da duken ble spjæret opp under den verste stormnatta. Ellers berget vi bra.
Linnajavri-området er en bitte liten del av et stort og øde fjellområde med mye nakent fjell. Her har det allerede vært vannkraftutbygging med reguleringshøyder på opptil 100 meter. Vi har aldri møtt folk i området, utenom planleggere fra Statkraft, eller byråkrater og andre som har besøkt oss med helikopter. Gjestene våre har vært lokalpolitikere fra kommunene Hamarøy og Sørfold, representanter for fylkeskommunen, fra lokalpresse og lokal-TV, samt fra grunneier og industri. For oss kartleggere har det vært inspirerende at de besøkende alltid har vist stor interesse for naturen og geologien her inne, og for det arbeidet vi har lagt ned for å dokumentere ressursene.
Linnajavri-området har i tidligere tider vært lite brukt fordi det er så utilgjengelig. Det er spor etter reindrift, men vi har på tross av den detaljerte kartleggingen ikke funnet spor etter uttak eller bruk av kleberstein. Eneste tegn er innrissing av initialer fra krigstiden like inne på svensk side av grensen. Det har sannsynligvis også her vært en fluktrute. I dag brukes fjellene som beiteland for svensk rein.
På grunn av den begrensede bruken er det på de topografiske kartene få stedsnavn, men da vi skulle gå i gang med kartlegging og føre diskusjoner rundt resultatene, var det tjenlig å ha gode referanser. Vi har derfor innført et trettitalls nye navn. Det har blitt Vakkerdalen, Bananvann, Karstdalen, Gulldalen (med klare forhåpninger i navnet), og flere med kleber som forstavelse i stedsnavnet. Det er tvilsomt om de fortjener oversettelse til samisk. I den grad topper og vann er navnsatt, dominerer for øvrig samiske stedsnavn fullstendig, flotte og stolte navn som Ridoalggičohkka, Čohkuljokka, Kaisatjjaure, Vietjervaratj og mange andre.
Måten å gjøre geologisk feltarbeid på har endret seg markant i løpet av vår karriere. Men så er den jo ganske lang også. Det er ikke mange som i dag frivillig bor flere uker sammenhengene i telt der kontakten med omverdenen er svært begrenset. Mobiltelefondekning finnes nemlig ikke, og takk og pris for det, legger vi til. NGUs gamle Sopu-telt, som vi begynte karrieren med for mange herrens år siden, er råtnet bort, men kokekarsettene i aluminium er ennå i bruk, dog temmelig bulket og svartsotet. Vedmangelen i området gjorde at bålkjelen, som er den aller svarteste, som oftest måtte varmes på lavvo-ovnen.
Mange ganger har det vært en ren fornøyelse å sitte i lavvoen og høre vinden og regnet piske mot duken i bekmørket utenfor, mens vi har vært tørre og mette og egentlig hadde det salig godt: hørt den tørre bjørkeveden knitre i ovnen, mens klærne våre tørket, lagt oss komfortabelt ned på bakken i lavvoen, drukket litt mer dessertvin, og sett inn i flammene fra de mange stearinlysene som vi hadde dandert rundt omkring i lavvoen. Men vi gruet til å gå ut for å ”sitte på planken”.
Feltforholdene har artet seg som en nostalgisk opplevelse. Og det er godt å se at det er mulig å komme opp mot dagens effektivitetskrav med feltarbeid på den tradisjonelle, om enn litt kummerlige måten.
Selvfølgelig er det gjort tilpasninger. Transport av leir med helikopter gjør at tørr ved kan bringes inn der det ellers ikke fins brensel. Lavvo fra Statskog er utmerket for klestørking, karttegning, matlaging og andre aktiviteter som dagliglivet i utmarka ellers krever. Prøver av kleberstein kan sages ut med motorsag. GPS-en, lasermåleren og susceptibilitetsmåleren gjør hverdagen enklere. En kartong med rødvin har krydret vakre solnedganger, og vært medisin under silende regn så vel som ulende stormer. NGUs gamle fiskegarn er erstattet med nymotens nylongarn fra Statskog.
Statskog ønsket for øvrig kartlegging av fiskekvaliteten i et av vannene – et tidlig delprosjekt med avlevert rapport utenom NGU-serien. Fisken var dessverre full av makk både i kjøtt og innvoller. Dette fordi måsen har inntatt fjellheimen her også.
Men noe er som før. Kompasset hører fortsatt med til utstyret. Vi blir fremdeles søkk våte, og vi må fortsatt foreta den samme tidkrevende klestørken når regnet gjør alt bløtt. Maten tilberedes enkelt, de fleste gangene uten å gi den store gastronomiske opplevelsen. Brødet blir gammelt og tørt etter hvert, eller det må tørkes når regnet har spilt oss et puss. Men det har vært noen svært viktige unntak, for eksempel første feltdag i 2006 da vi i strålende kveldssol spiste elg indrefilet fra Namsskogan med Oude Kaap rødvin til.
Hammeren er den samme, og profilene må gås som før. Steinprøvene må bæres til base camp. Verneombudet når oss ikke her inne, og han kan ikke inndra feltskoene, selv om vi må gå på såpeglatt kleberstein.
Vi mintes vår forgjenger i feltet, statsgeolog Steinar Foslie, som også hadde sin feltmeny og sin type utstyr. Et utsnitt av hans huskeliste fra 1929 er: ”havregryn, faarelaar, fiskesager, difteridraaper, 2/3 cognac, lommelerke, undertøy og revolver”. Sistnevnte vet vi ikke om han fikk bruk for noen gang.
Helikopteret vårt har derimot brakt inn hermetikk, tørr ved, sekker med brød, en enkel oppblåsbar plastbåt med farlig lavt fribord til kr. 99.50, kjøpt i en leketøysbutikk på Fauske, og vår sterkeste medisin, Gammel Dansk. Foslie hadde for øvrig en mye bedre farkost enn oss: en seilduksbåt som han benyttet flittig på de store høyfjellsvannene.
Men så er det jo sånn at når de daglige geologiske opplevelsene er overveldende, da går alt lettere. Vi er sikre på at dersom Chr. Oftedahl, den gamle læreren vår på NTH, hadde levd, ville han gått fullstendig av hengslene. Det har vært god grunn til stor entusiasme. Mange av de besøkende har også uttrykt at de aldri har sett maken til klebersteinsvolumer eller om mulighetene til å studere geologiske prosesser og formasjoner.
To av dem som har gjort de mest detaljerte arbeidene på norsk og tilstøtende svensk side er ovenomtalte statsgeolog Steinar Foslie og den gang doktorsstudent, fil. cand. Gunnar Kautsky. De fikk henholdsvis i 1929 og i årene 1945 - 1947 mange av berggrunnens hovedtrekk på plass på begge sider av riksgrensen, kun med en beskjeden såkalt "grenseforkastning".
En ”grenseforkastning” er et mye brukt begrep når de geologiske grensene ikke stemmer på tvers av landegrensene. Denne fiktive "grenseforkastningen" berodde ifølge Kautsky alene på det helt ulike kartgrunnlaget de rådde over. Foslie hadde på den norske siden et ganske nytt og for sin tid utmerket topografisk kart som basis, mens Kautsky kartla på Generalstabskartan fra 1870-årene hvor det som en ekstra innlagt og stor utfordring for ham var mye direkte fri fantasi som topografisk underlag. Landegrensen, nå til og med grensen til EU, er etter våre tolkninger ingen forkastning.
Det nye geologiske kart vi har satt sammen ble presentert i NGUs jubileumsbok fra 2008 (Geologi for samfunnet i 150 år). Et kart med flere detaljer, bl.a. adskilte basaltiske og komatiittiske lavaer kartlagt i 2009 og 2010, har vi planlagt å gi ut som "skattekart for akademikere" så snart vi får vann over hodet.
Gunnar Kautsky hadde i følge eget utsagn en tradisjon med å starte feltsesongen med nye feltklær og brenne dem etter at den var slutt. Vi, som sannsynligvis har avsluttet vår siste feltsesong i fjellområdet øst for Linnajavri, mener at tradisjon er til for å holdes på. Vi markerte derfor behørig vår egen avslutning med brenning av utslitte feltklær og telt, mette av år og bruk, før siste tur ut med helikopter.
| Abonner på GEO |
Oppdatert: 17.10.2011 12:51
av Alf Kvassheim
Klikk for nedlasting
